Veteranlokale i Trondheim

For ett år siden fikk jeg politisk gjennomslag for at Trondheim kommune skulle gjennomføre en hedersmarkering for militære veteraner hjemmehørende i Trondheim.

Resultatet av dette vedtaket var en fantastisk seremoni i Nidarosdomen hvor over 600 militære veteraner møtte opp og fikk sin velfortjente heder fra hjemkommunen.

Men denne markeringen viste også hvor mange militære veteraner som faktisk er hjemmehørende i Trondheim. Det bør også forplikte kommunen i en god og verdig oppfølging av veteraner som har deltatt i militære utenlandsoperasjoner.

Neste steg bør derfor være å få på plass et eget veteranlokale i Trondheim!

Det har i lengre tid vært jobbet for å finne et egnet lokale som skal fungere som samlingssted for militære veteraner i Trondheim og nærliggende kommuner.

Hensikten er å bygge opp og ivareta et sosialt miljø og treffsted for trondhjemmere som har deltatt i militære operasjoner i utlandet, for pårørende som har sine ute i oppdrag nå og etterlatte som har mistet sine i militære oppdrag.

Trondheim er som kjent blant de kommunene i landet som har flest veteraner fra internasjonale operasjoner. Dette gjør det viktig med et tilbud også etter at man har kommet hjem.

Den organiserte delen av veteranene har i lengre tid jobbet med å finne et egnet lokale for denne virksomheten. Finansiering er nå på plass for etableringen av et lokale, og man trenger bare å finne et egnet lokale veteranlokale som vil bli drevet av veteraner og administrert av NVIO avd Trøndelag.

I formannskapet 15. mai fremmet jeg forslag på vegne av FrP om å frigi eiendommen Festningsgata 36 – den gamle sambandsbunkeren – til dette formålet. Dette ville vært en perfekt eiendom til å fungere som veteranlokale. Dessverre ville ingen øvrige partier støtte dette, og man vedtok i stedet å benytte bygget som barnehage.

Det betyr imidlertid ikke at kampen for et eget veteranlokale i Trondheim er over – tvert imot. Nå bør alle gode krefter samle seg for å realisere det ønskede samlingslokalet for militære veterander i Trondheim.

Våre hedersmenn- og kvinner som har deltatt i militære operasjoner verden over, fortjener all den heder og ære de kan få. Å imøtekomme deres ønske om et eget lokale, burde være det minste vi klarte å få til!

14 nye bomstasjoner - hilsen Høyre og AP

På lørdag kunne vil alle se Adresseavisens forside som fortalte at det nå blir 15 nye bomstasjoner i Trondheim.

På bildet kan vi se en smilende Arne Byrkjeflot med hevet knyttneve og Jan Bjoer Vindheim fra De Grønne som smiler sitt bredeste smil, sammen med øvrige gruppeledere som står sammen om denne utvidelsen av avgiftspakken.

Og det er ikke rart verken Byrkjeflot eller Bojer Vindheim smiler. For de har til gangs fått gjennomslag!

Det disse partiene for få år siden sto alene om, da de forgjeves kjempet for å få gjeninnført ny bomring i Trondheim, det har de nå fått gjennomslag for med Arbeiderpartiet og Høyre.

Det er Arbeiderpartiet og Høyre som sikrer at tidenes største løftebrudd i Trondheimspolitikken blir fullført. Et løftebrudd som bidrar til en dyrere hverdag for folk flest i Trondheim. Med den konsekvensene at det merkes mest hos dem som har minst.

Dette er tvers gjennom usosial politikk med urettferdig belastning. Og en urettferdighet blir ikke mindre selv om man lar den omfatte flere.

Nå er det altså slik at godt under halvparten av bompengene som bilistene betaler skal gå til vei. Fra før vet vi at bare en fjerdedel av de 60 milliardene bilistene i Norge årlig betaler i bilrelaterte avgifter, kommer tilbake i form av veibygging.

Nå har altså Arbeiderpartiet og Høyre sørget for at de som betaler for avgiftspakken bare får igjen under halvparten i form av tiltak på vei i og rundt Trondheim. Dette er grovt urimelig, og det er for meg komplett uforståelig at et parti som Høyre kan foreslå dette ved å gå inn for 14 nye bomstasjoner og fortsatt rushtidsavgift.

Og apropos rushtidsavgift. Dette var altså blant Høyres sterkestes argument mot avgiftspakken tidligere. For å sitere Høyres gruppeleder på hans egen blogg:

Rushtidsavgift vil gjøre det svært vanskelig for vanlige familier i Trondheim, blant annet har ikke barnefamilier noe annet valg enn å bruke bilen for å klare både levering og henting i barnehagen samtidig som foreldrene skal på jobb.

I bystyret i går stemte altså Høyre for en utvidelse av bomringen som – helt riktig – vil gjøre det svært vanskelig for vanlige familier i Trondheim. De stemte for fortsatt bomstasjon på Være – som man tidligere var mot. De stemte for bevilgninger til trikken som man har kritisert opp og i mente, og de stemte for at bilistene skal betale regningen for tiltak som ikke kommer bilistene til gode.

Tar man i tillegg med at miljøpakken innebærer kamp mot parkeringsplasser i sentrum og kraftig avgiftshopp på næringstransport i Midtbyen, skjønner man at partiet med åpne øyne tar del i å svekke Midtbyens konkurransekraft som handelssentrum.

Kort sagt - man hengir seg til et politisk løftebrudd som Høyre og Arbeiderpartiet nå deler ansvaret for.

Arkitekturen i bybildet

I kjølvannet av utbyggingen på Brattøra, har det oppstått en viktig byutviklingsdebatt i Trondheim.

I god (?) tradisjon drar imidlertid Adresseavisen i gang debatten etter at utbyggingen for lengst er vedtatt og utbyggingen godt i gang. Debatten går i tillegg langs velkjente linjer som fint eller stygt, for høyt eller for lavt.

I langt mindre grad har det handlet om hvordan sluttproduktet i form av et nytt bygg i en ny bydel blir seende ut. Men disse tingene henger sammen.

Når utbyggere av kostbare sentrumsområder blir presset av byråkrater og reguleringsivrige politikere på utnyttelse i form av etasjer og volum, bortfaller også deres marginer til å prioritere fasade, estetikk og konsept. Forhold som etter min mening er adskillig mer vesentlige for byutviklingen enn hvorvidt 12 eller 13 etasjer kan aksepteres eller ikke.

Jeg tilhører dem som er svært optimistiske på vegne av en bymessig utvikling av Brattøra og Nyhavna. Jeg tror en utvikling av disse områdene vi nå er i gang med, vil bidra til at hittil utilgjengelige områder som følge av utbyggingen blir åpnet for folk flest.

Havneområder og utilgjengelig kaifront som hittil har vært låst til havevirksomhet og gammeldags industri, blir nå mangfoldiggjort og utviklet til en del av vårt felles byrom. Dette skjer ene og alene fordi området bebygges med såkalt ny og moderne bebyggelse.

Men det forandrer ikke inntrykket mange sitter med at denne aktuelle planleggingen av Trondheims mest attraktive områder skjer alt for stykkevist og delt. Det er eksempelvis foreløpig alt for lite boliger i Brattøra- og Nyhavnaplanene til at det vil bli et elevende og pulserende byrom også etter kontortid.

Jeg skulle derfor ønske at man i mye større grad la etasjediskusjonen til side og aksepterte å kunne se et nytt bygg fra ulike deler av byen. Men da må man samtidig kunne stille klare forventninger til at sluttproduktet blir et levende og attraktive byområder folk flest i byen er stolt over. Snakk etasjene ned, attraktiviteten og arkitekturen opp!

Kraftfondsskandale og finanskrise - ingen hindring?

Et stort flertall i Trondheim bystyre har nå slått fast at finanskrise, kraftfondsskandaler og tapte penger ikke er egnet til å skremme. Alle partiene foruten FrP står nå sammen om at kommunen skal fortsette med økonomisk spekulasjon gjennom kraftfondet i all overskuelig fremtid.

Fremskrittspartiet har som kjent fremmet gjentatte forslag det siste tiåret om å få en vurdering av å bruke kommunens kraftfondet til nedbetaling av gjeld. Ingen partier har noen gang støttet oss i det, men forrige uke fikk bystyret likevel en slik sak til behandling på initiativ fra rådmannen.

Fremskrittspartiet mener fortsatt at det er riktig å avvikle kraftfondet til fordel for nedbetaling av gjeld, og vi er uenig med alle de andre partiene som vil videreføre dagens kraftfond og i tillegg sette deler av fondet i et tomtefond til å erverve areal til kommunale formål.

Det å drive økonomisk spekulasjon med betydelig risiko – det er kort og godt ingen kommunal oppgave.

Det de siste årenes finansuro har vist oss, det er at Trondheim kommunes velferdsnivå i praksis er avhengig av svingingene på børsen. Hvilken kvalitet innbyggerne får på skoler og sykehjem har i praksis vært avgjort av om situasjonen i finansmarkedene har vært gode, og verdipapirer har gitt avkastning. Slik ønsker ikke vi å ha det.

Trondheim kommune har i dag dobbelt så mye gjeld som det kraftfondet er på. Kommunens gjeld er på nærmere 12 milliarder, mens kraftfondet er cirka halvparten. Da er det i praksis lånte penger som utsettes for risiko.

En bruk av kraftfondet til nedbetaling av gjeld, ville betydd en årlig mindreutgift på flere hundre millioner kroner. Dette er penger som kunne vært benyttet til å styrke vedlikehold og sørge for at verdiene i kommunens realkapital i større grad ble opprettholdt.

Dette ville i sum gitt en vinn-vinn situasjon: Kommunen har en forutsigbar økonomisk situasjon som er frikoblet fra svingninger i finansmarkedene, og innbyggerne vil oppleve styrking av realkapitalen som bedring i tjenestetilbudet.

Når alle de andre partiene står fast å videreføre kraftfondet og ikke betale ned gjeld, er det i hovedsak ut fra argumentet om at kommunen går glipp av en potensiell meravkastning.

Og ja – det er riktig. På samme måte som det antakelig ville vært mer lønnsomt for kommunen å drive hotell fremfor sykehjem, og forsikringssalg fremfor sosiale tjenester. Det er imidlertid ikke ensbetydende med at kommunen bør gjøre det.

Og bystyrets egen håndtering av kraftfondet de siste årene, har i tillegg vist at en slik potensiell meravkastning ikke alene kan være en måleparameter for kraftfondet.

Den såkalte kraftfondsskandalen for et par år siden viste at god – faktisk meget god – avkastning over tid ikke var godt nok for de samme partiene. Bystyret sa eksplisitt fra om at man likevel ikke tolererte den typen enkeltsstående tap i hindremillionersklassen som kraftfondet da var utsatt for.

Det mener jeg burde tale for at en naturlig konsekvens ville være at de partiene som stilte seg bak kritikken den gangen, ga sin støtte til FrPs forslag om å avvikle kraftfondet og bruke pengene til nedbetaling av gjeld.

Når de andre partiene nå har funnet sammen i sitt forsvar for en kommunal finansspekulasjon med betydelig risiko for innbyggernes lånte penger, burde det være egnet til å få vanlige velgere til å riste på hodet av forundring.

Dersom den nylig tilbakelagte finanskrisen og kommunens kraftfondsskandale skulle finne på å gjenta seg i en eller annen form i overskuelig fremtid, er det imidlertid en del velgere som trygt kan si: Ikke skyld på meg, jeg stemte FrP!

Den kompliserte ansvarligheten

Ett av politikkens mest ettertaktede begrep er "ansvarlighet". Klarer en politiker og et politisk parti å kvalifisere seg til karakeristikken "ansvarlig" i opinionen og i velgernes hukommelse, er det meste gjort.

Problemet er bare at "ansvarlighet" i norsk politikk er i ferd med å få et innhold som best kan sammenlignes med de usynlige klesplaggene i eventyret om "Keiserens nye klær". Et innhold som defineres av en politisk samstemt samfunnselite som med faglig autoritet avviser alle som hevder at keiseren egentlig er naken.

Dette er ikke minst tilfelle i debatten om økonomisk politikk. Det er opplest og vedtatt at å videreføre en politikk med å plassere oljeformuen i verdipapir med tilhørende risiko er det eneste ansvarlige, mens å ruste opp infrastruktur og realkapital er betegnet som uansvarlig og lettvint populisme.

Det "ansvarlige" er å videreføre en veistandard som krever unødvendig mange menneskeliv og å fortsette med gammelt sykehusutstyr som gir unødvendig lange helsekøer. Tapte menneskeliv og redusert livskvalitet er "ansvarlig", bare man holder seg innenfor handlingsregelen for bruk av oljepenger.

Eller forresten - de færreste regjeringer og statsbudsjett har jo innfridd handlingsregelen. Definisjonen av ansvarlighet er dermed ikke handlingsregelen i seg selv, men hva den til enhver tids sittende regjering foreslår av oljepengebruk.

I praksis er dermed definisjonen på ansvarlighet prisgitt regnestykkene til økonomene i finansdepartementet. Som dermed med god hjelp fra den politiske eliten kan påta seg rollen som skredderne med det lekre og usynlige stoffet som bare smarte mennesker kan se.

Og alle vil jo være både smart og ansvarlig. Da kan man ikke nedlate seg til å akseptere ideer og forslag fra de som mener at det kan være en god ide å skille drift og investering i nasjonalbudsjettet, og som mener at det viktigste ikke er hvor mye penger som brukes men hva pengene brukes på. Slik tenking kan man overlate til kommuner, fylkeskommuner og bedrifter i næringslivet.

For staten skal drives ansvarlig. Og da gjør man som finansdepartementet sier. En krone brukt er en krone tapt.

Men jaget etter ansvarlighet er ikke bare forbeholdt rikspolitikken. Når noen nedlater seg til å foreslå i kommunestyrer og fylkesting at det offentlige skal konsentrere seg om lovpålagte oppgaver og kutte ut subsidiering av stort og smått innenfor kultursektoren, da er det selvsagt lettvint stutumpolitikk. Men når det av andre kuttes i tilbudet til funskjonshemmede og rusmisbrukere gjøres det bestandig av ansvarlighetsgrunner.

Det er nesten så man kan få inntrykk at graden av ansvarlighet defineres ut fra hvem som rammes av de politiske beslutningene. Når såkalte svake grupper rammes hardt av nedskjæringer, forklares det bestandig med behovet for moderasjon og ansvarlighet. Når sterke grupper avkreves mer egenbetaling for egne fritidsaktiviter, og det foreslås kutt i oppgaver langt på siden av offentlige kjerneoppgaver, får det bestandig negative merkelapper.

Merkelapper som har nøyaktig samme hensikten som skreddernes beretning om at de som ikke så keiserens nye klær var dumme.

Det er nå over to hundre år siden HC Andersen skrev sitt eventyr om keiserens nye klær. Norsk politikk har etter hvert skapt mange keisere som lever godt på innspillene fra sine betrodde skreddere og vevere.

Men eventyret ender som kjent med at den lille gutten som en gang sto alene klarer å overbevise de andre om at keiseren faktisk er uten klær:

"Til slutt ropte hele folket: "Han har ikke noe på seg!" Og det grøsset i keiseren, for han syntes de hadde rett. Men han tenkte som så: "Nå må jeg holde ut gjennom hele opptoget. Og så kneiste han med nakken, og holdt hodet enda høyere."

For den lille gutten var ikke dum eller uansvarlig. Han hadde hatt rett hele tiden.

Dårlig skjult LO-trussel

LO truer nå med å vrake AP-representanter som ikke vil gå inn for veto mot EUs vikardirektiv.

Mens resten av europeisk fagbevegelse har anbefalt direktivet fordi det sikrer vikarer de samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte, setter LO seg på bakbena og bjeffer høylydt.

Her i oljelandet mener derimot LO at vikarer ikke skal aksepteres, og at EU-direktivet vil gjøre vikarbruk mer stuerent i norsk arbeidsliv

Det er ikke en gang forsøk på å skjule trusselen som nå rettes fra LO mot APs Stortingsgruppe. Og neppe uten grunn. For LO har for vane å få viljen sin av AP. Og med så mye penger de har investert i et udemokratisk samrøre som for lengst har utgått på dato, er det vel ikke vanskelig å forstå at de ønsker å sette seg til doms over APs Stortingsnominasjon også...

Handlekraftig ombudsparti

Det var underlig å lese Siri Wahl Olsens kommentar i Adressa om FrP som ”forslagskvern” fredag 27. januar. Bakgrunnen for kommentaren var FrPs mange forslag på bystyremøtet dagen i forveien. Forslag som i all hovedsak ble avvist av de andre partiene.

For dem som både kjenner FrP og det politiske arbeidet i Trondheim bystyre, bør det ikke komme som noen overraskelse at FrP er aktive med å fremme forslag for å endre forhold som ikke fungerer i byen. Både innbyggere og næringsliv i byen vet at FrP er bystyrets fremste ombudsparti som tar opp saker og foreslår forandring til beste for byen.

Mens andre partier har representanter som sitter fire år i bystyret uten å fremme et eneste forslag eller si et eneste ord fra talerstolen, har denne runden med egenproduserte forslag gjort at samtlige FrP-representanter helt fra starten har vist seg sitt ansvar bevisst ved å utarbeide, fremme og argumentere frem gode forslag. Som gruppeleder mener jeg dette er riktig arbeidsform for å motivere og ansvarliggjøre partiets representanter i bystyret.

At de andre partiene stiller seg negative til mesteparten av partiets forslag, er heller ingen stor overraskelse. Historien har imidlertid vist at forslag som fremmes fra FrP og blir nedstemt i tidens løp sakte men sikkert likevel blir satt ut i livet av de andre partiene.

Så er det også slik at FrP fra vår opposisjonsrolle også får gjennomslag. Hadde det ikke vært for det Wahl Olsen omtaler som ”løsrevne forslag”, hadde det heller ikke vært slik at det ble gjennomført en hedersmarkering for veteraner fra militære utenlandsoppdrag. Det hadde heller ikke vært slik at byens innbyggere fikk muligheten til politisk behandling av sin byggesak etter å ha fått avslag. Ei heller ville mange viktige byutviklingsprosjekter sett dagens lys. Alt dette er forslag som har blitt fremmet av FrP og oppnådd støtte fra et politisk flertall.

Jeg kan forsikre Wahl Olsen og andre at FrP fortsatt kommer til å fremme gode og gjennomarbeidede forslag i Trondheim bystyre. Velgerne kan stole på at FrP fortsatt skal vise seg som det handlekraftige ombudspartiet vi bestandig har vært.

Så får det heller våge seg at vi blir nedstemt i blant av de andre partiene. For jeg vil bare minne om definisjonen på en god ide: ”Først blir den latterliggjort, så blir den åpenlyst motarbeidet og til slutt blir den anerkjent, gjennomført og ansett som selvsagt”

Bedre kan man ikke beskrive Fremskrittspartiet og vår politikk!